fredag 22. mai 2015

Spirituelt snobberi


Jeg vil løfte frem en venninne. Stine. Vi prater mye og snakker om hvordan vi kan bli vår egen beste versjon, og mye annet spennende. Det handler om å leve livet fullt ut. 






Vi så en video sammen om et eller annet, så; vertinnen nevner spirituelt snobberi som noe man bør styre unna. Du vet, hvis man har tenkt mye på meningen med livet eller valgene man har gjør, og så møter man en som er veldig overfladisk og lit gjennomtenkt. Da kan det være lett å bli ovenfra og ned. Kanskje ikke men ord, men definitivt i tanker og holdninger, "se ned på" den som ikke har funnet ut av tingene.. Det er spirituelt snobberi. 

Stine er lynkjapp. Hun skjønte umiddelbart at det var noe hun hadde gjort. Og jeg nikket når hun forklarte seg. Ja, det var helt klart snobberi. Hun begynte straks å tenke på hvordan hun kunne bli bedre og veien videre. 


Mens hun snakkes kom det sakte over meg.. Kanskje jeg også? Ikke mest ovenfor mine nærmeste, jeg aksepterer at de er på sin egen personlig reise i livet. Men alle de andre? Hun overfladiske som ler hånlig når jeg protesterer på foreleserens påstander? Hun godt voksne som bor hjemme hos mor og far og skyller på de når hun ikke får til å rekke avtaler? Han som har er rotehus og får mor til å ta klesvasken?Jupp! Hva vet jeg om deres indre reise? Hvem er jeg til å dømme de? Nope. Jeg har enorm respekt for de som står midt oppi sin egen reise. Kanskje står de stille! Men det er ikke min rolle å være "bedre" enn de. 


Takk Stine! Du er super 💗