tirsdag 17. mars 2015

Upublisert fra arkivet

I høst satt ordene seg fast i halsen og ble til grums på tunga.

Mitt ideal er ærlighet. Den kan være rå og stygg. Ærlighet er det sårbare og utsatte. Når man er ærlig risikerer man å bli hengt ut og utstøtt.


Så har ærligheten blitt tråkket på i år. Jeg fikk hele historien, stemmen, min slengt i ansiktet, vrengt og vridd. Resultatet ble at jeg ble stum. Tom for ord

Jeg ble tom for ord fordi jeg lot noen andre bestemme over meg. Siden mine ord, min virkelighet ikke er akseptert eller sann, og jeg ikke har noe annet å snakke om: skal jeg være stille. Holde kjeft.

Jeg følte meg verdiløs, i veien og tilovers. Som kvisa på stevnemøtet. Ekkel og uønsket. Eller, for all del, jeg har å være pent kledd og smilt. Men jeg skal ikke si noe og tråkker noen på meg, må jeg flytte meg.



det er et mønster jeg har vært en del av før. sakte prøver jeg å finne megselv igjen. Hun som sier de teite tingene, gjør ting supersakte og lykkes med svært få ting. Hun som er god nok og ikke ser noe galt i det. Hun som sier i fra når noe er vondt og ikke frykter






Dette er en tekst jeg skrev en gang for leeenge siden (vi snakker år) da jeg var veldig emosjonell. Det er mine ord. Jeg har hatt det liggende i arkivet og har lyst å få det ut derfra. Balansen mellom å si det man mener og å tråkke i salaten når man er emosjonell kan være hårfin. Derfor skriver jeg ofte da, men venter med å publisere til jeg har fått følelsene på avstand. Det kan ta tid, noen ganger blir det ikke. det kan være fordi jeg fant ut at jeg tok feil eller fordi jeg vil skåne de det skjeddde med. Akkurat før denne teksten hadde jeg virkelig blitt tråkket på som selvstendig individ. Det krever mye å reise seg og å bli stående i det. Jeg skrev akkurat mens det var vondest. Jeg klarte å gjøre prossessen til noe jeg bearbeidet i meg og ikke noe jeg klandrer "tråkkerne" for. De gikk videre og kunne ikke brydd seg mindre. Jeg øver på å ordlegge meg, dette er en av prøveklutene mine. Jeg fant ut at denne er verdt å dele.