fredag 8. august 2014

Ryddetid på innsiden: stille kaos



Jupp, utenpå er det bedre enn noensinne.  Lykkelig gift, mamma til lykkelig  skoleunge, nydelig hund og nesten ryddig hus. Hvem har tatt vekk det kaotiske vonde? jaja ikke på noenmåte perfekt. Tro meg. 
Inni her raser en stille storm. Som når du gjør noe du ikke kan, men burde kunne, foran en haug med strenge dommere. Når du er skjelven på hånda når du bærer en kaffekopp på et fat så stille som mulig forbi et sovende barn. sannsynligheten for at du gjør en feil er tja.. 97%? Sikter på de usannsynlige 3% selvfølgelig, men klumpen i halsen og magen er så stor at man må stå på tærne for å se over... gahh. Når de 3 prosentene er eneste akseptable resultat og innsats er uten betydning.








Det er stadig nye ting som dukker opp i omgivelsene mine, som jeg tar stilling til. Noen ganger skjer det ting jeg burde latt være å bry meg om. Jeg får stadig vite at jeg tenker for mye. Ehh det får være deres mening ;)


Det har seg altså sånn at jeg har fått høre at jeg har vært slem. ved å gjøre det jeg måtte gjøre for meg  og selv om jeg har ønsket det beste for de det gjelder. Det er litt som å si til kokken at maten var årlig. Jeg må rett og slett gå inn i meg selv og minne meg om at jeg er ikke maten. Eller altså du skjønner. Jeg mente godt. Det blir ikke oppfattet sånn. Jeg er ikke slem. Jeg er voksen og ikke alle liker det jeg gjør. Det er vel greit.


Siden jeg nå bare kan skrive om meg her inne og vet at tekstene mine leses grundig for hva som kan vris negativt strever jeg med å skrive noe som helst. Jeg er en skrukkelig følsom person og ønsker ikke å være i veien eller plagsom for noen. Men det er altså sånn at noen bare ikke liker måten jeg gjør ting på og da blir det litt sånn... Da plager jeg ved å skrive med egne ord, da plager jeg hvis jeg uttrykker noe som er for min egen glede.





Jeg kjenner noe nytt inni meg.  oe jeg har ant at fanntes men som ikke har slått helt ut i blomst før. en voksen stemme som krever sin rett. en stemme som ikke lar seg diktere. En stemme som vil lytte og bry seg, men ikke overkjøre og kontrollere. Jeg er fri


Da har jeg faktisk frihet til å være ekkel, dum, teit, treig, dust, idiot og hva-som-helst hvis jeg vil. Og jeg kan akseptere at noen kommer til å ikke like det jeg gjør. 

(Jeg har ikke oppdaget eller akseptert det før)






Hvis det er noen som ikke vil snakke med meg, så vær-så-god






Så er det jo sånn at jeg overhode ikke ønsker å være slem. Men jeg har skjønt at ikke alle kan tilfredsstilles. Jupp. da får jeg la de utilfredsstilte være. Jeg trenger ikke å tilfredsstille alle. Mitt ansvar er meg og mitt barn selvsagt. De andre voksne kan jeg jo hjelpe hvis de trenger det, med de resurser jeg vil stille med, men utover det er de herlig ansvarlig for seg selv. 
















Og dette er planen for høsten:
mer særriøse høstplaner kommer når jeg kommer over følelsen av knebling