søndag 5. januar 2014

Nytt år, nye muligheter

Hei dere, jeg må begynne med å fortelle noe jeg ikke liker.






Jeg hadde holdt hemmelig i hele to månender, for nesten alle.. at vi ventet et knøtt nr.2. Etter fem år var jeg overlykkelig over endelig å være gravid, på klar bedringens vei helsemessig og med gode fremtidsutsikter. Planen var å for telle familien og omverden nyheten i jula(julaften og romjula). Istedenfor ble det ingenting. det begynte med litt blod og jeg var innom legevakten. de kunne ikke si noe sikkert. så lenge jeg var mindre enn 12 uker på vei ville de vente og se. Det tok to dager, så var det ingen tvil. vi mistet gullet. Jeg hadde noen timer med intenst vondt, som noen stod og hoppet på magen min, før de plutselig "slapp" og jeg fossblødde. det var nesten svart i doen og masse grums. Jeg orket ikke å se nøye etter, trakk ned og har i grunn vært lett sjokket siden. det var to dager før julaften. Ingen venner, ingen familie, ikke engang junioren vår, hadde fått vite om knøttet. så var det over. Lille julaften hos fastlegen fastslo at det var en komplett spontanabort og at vi får se an fremtiden. For eksakt 6 år siden annonserte vi junior på julaften, og med samme termindato, var planen å gjenta suksessen. Julegavene ble aldri sent og familien langt vekke venter fortsatt oakke i posten. Jeg må klekke ut noe nytt. Det ble en veldig rolig jul uten noen sprell fra denne dama.



Superdyret slapper av foran juletreet


Hva sier man til sånt?

Jeg delte det via nettet med noen venner, orket ikke dra og møte noen. De var utrolig greie. Men de lurte også på hva sier man til sånnt? Jeg har ingen aning. Jeg er fortsatt usikker på hva jeg føler, men har nå gått gjennom forskjellige følelser.


Først var jeg usikker på om jeg var glad for graviditeten, så slo jeg meg til ro med den, så gledet jeg meg.. så var det altså over. Sjokket et det mest dekkende ordet. Skuffet passer. Følelsen av å være lett overkjørt, utslitt og tom også.



På spørsmål fra en kjær "er du sikker på at det var en spontanabort?" , er jeg bare litt paff og har ikke noe godt svar. Hæ?





Det har vært en stille her på bloggen i mellomtida. Jeg har lest meg opp på spontanabort og har satt utrolig pris på at andre, foreksempel Susanne Kaluza, har delt sine erfaringer. Jeg har brukt tiden med noen av favorittmenneskene mine:











Men siden det er første gang siden årskiftet at jeg titter innom vil jeg gjerne si Godt nytt år dere! Jeg er helt sikker på at det nye året vil gi oss 365 dager med nye muligheter. Jeg ønsker dere alt godt og forventer gode ting for meg og mine ;)

bilde via creative commons