onsdag 11. desember 2013

Plastpose i fjæra

så sliten føler jeg meg. Som om jeg er kastet på havet, slengt rundt i stormen, revnet, falmet og ligger kraftløs i strandkanten.
Besøk gjerne siden til http://www.dailyocean.org som står bak dette bildet. De plukker søppel på strendene i USA. Superb!




Jeg har brukt opp energien min, pluss alt for mye. Jeg ante at jeg kunne bli sliten. Jeg kjente at nå skulle jeg sluttet, men jeg fortsatte til jobben var fullført. Nå har jeg ikke noe annet valg enn å hvile meg frisk igjen.


På mandag tok jeg på meg et oppdrag som hemmelig kunde. Jeg brukte over 6 timer istedenfor 2-2,5 timer som jeg forestilte meg. Hver lille oppgave tok lenger tid enn jeg beregnet. Jeg gjennomførte med minutters margin for utløpsfristen.



http://www.budgetsaresexy.com/2011/04/side-hustle-series-im-a-mystery-shopper/



På sånne hemmelig kunde oppdrag kler jeg meg bevisst. Jeg ønsker ikke å skille meg ut eller å fremstå som en observatør. Jeg har et "manus" hvor det står hva jeg skal si, gjøre og notere. Det er litt som å være skuespiller ;)

Det er utrolig hvor overfladiske folk er. På grunn av klærne mine kan jeg få absurdforskjellige reaksjoner fra fremmede. Som den dagen jeg, i sliten versjon, var innom IKEA og den ene ansatte minnet meg om at "gratisbussen går om 10 minutter". Eller når jeg blir tatt for å være ukespendler på flyplassen i rushtiden et par dager og noen lag med sminke senere.

Heldigvis vet jeg hvem jeg er. Jeg kan bli skuffet over at man møter så raskt forhåndsdømming. Selv om jeg sikkert er minst like rask selv. Det kan jo være en pekepinn? En slaskete slask med små pupiller er ikke den du ber passe baggen når du skal betale drikken i baren. Jeg spør ikke den stressa småbarnsforelderen om veien, jeg venter til jeg finner en som går rolig og bestemt.



En ting jeg vil legge til her er at det å jobbe som hemmelig kunde er spennende. Men der stopper det for meg. 8 solkremflasker faktor 15 i oktober er ikke kult. 100,- for å snakke med en megler og så å bli fulgt opp i et halvt år, for de gir seg ikke så lett, er ikke kult. Jeg syns jeg gjør en stor innsats, for småpenger. Men jeg synes det er gøy å virkelig bli hørt og å få gode tilbakemeldinger på tekstene jeg sender inn i etterkant. For ja det er mye rapportering, det varierer etter oppdragsgivers arbeidsbeskrivelse, men det er ikke alltid like lett å skrive 4 gode linjer og hvordan renholdet så ut i billettluka på togstasjonen. Det er ikke kult å fortelle at du ikke er interessert i produktet til 350 000,- likevel, når du vet at selger nesten åpnet champagneflasken når du snudde ryggen til. Jeg vet hvertfall at når jeg blir helt frisk og i jobb eller hva det nå er, skal jeg ikke fortsette med dette.





The Siesta (1878) ~ Frederick Arthur Bridgeman (1847-1928)




I dag er en sånn dag hvor jeg har lest nettaviser, passet på å huske å spise, og det absolutt mest nødvendige av husarbeid. Ingenting mer. Jeg sparer energien til svømmetrening med knerten og tantungen i kveld. Jeg føler faktisk at et blogginnlegg er en utfordring, når hele kroppen er på sparebluss.

Og så venter jeg på at utmattelsen skal miste grepet. Miskrivast!