onsdag 16. oktober 2013

Hodejegernes blæh

Jeg er ganske skråsikker på at hvis jeg sendte min CV til en gjennomsnittlig hodejeger ville de gi CVen ca 10-12 sekunder så krølle sammen arket, kaste det til gjennvinning og aldri mer ofre det en tanke.










Dette har jeg grublet på i noen dager nå. Jeg mener bestemt at jeg er både verdifull og nyttig. egentlig


Frem til jeg var ca 20 (8 år siden nå) var det CV-idyll på mitt bord. Jeg hadde egen bedrift(!), flere frivillige verv med ansvar, full fart i utdanning og fine deltidsjobber. Så kom de siste 8:


  • påbegynte studier, 
  • tid som psykiatrisk klient ("deprimert" prøver å overdrive litt åkei),
  • barneproduksjon (graviditet og skremmende lang permisjon)
  • ingen faste stillinger  
  • irrellevant uferdig studie (ble nesten legesekretær i 2012, mangler 1 eksamen)..
  • skaffet Hund
  • fått to karriæredrepende hobbyer: hage og ammehjelp

Jeg har altså fullstendig ødelagt enhver CVjeg kunne hatt. Fra å være ung og lovende, har jeg blitt en av de du ikke vil ha på teamet. PÅ PAPIRET





Som selvlært flink pike, kan jeg nesten garanter at jeg kunne funnet på gjøre som jeg blir bedt om. Jeg vil forsøke yte alltid litt mer enn jeg blir bedt om. I tillegg vil jeg at alle involverte skal føle seg bra, ha det bra og bli godt behandlet. Dette er oppskriften på å bli utbrent. 


På min dumme reise, som jeg ser at jeg er nødt å lære meg å se tilbake på med kjærlighet, har jeg lært uendelig mye om det å være menneske. Når Kjell Magne Bondevik var statsminister og utbrent, ble han det , fordi han ikke hadde lært det jeg lærer nå: at man bør lytte til kroppen og ta hensyn til den. at vi må ta vare på oss selv og ta de pausene vi kjenner vi trenger. Hvis jeg blir statsminister, eller kanskje leder i en eller annen form, kan mine fremtidige arbeidsgivere NYTE at jeg har LÆRT allerede. Forhåpentligvis ;)


Min frykt og lille bekymring har vært at... om det nå var sånn at jeg ikke endte opp som de "mange unge på Navstøtte som aldri komme skikkelig inn i arbeidslivet.." så ville ikke arbeidslivet ta imot meg. Jeg frykter at jeg skal bli forkastet som uinteressant på grunn av firkantede tanker om hvordan en god arbeidstaker skal ha levd livet, lært relevant stoff og prestert frem til da. A4? 





Jeg NØYT NØYT NØYT at akkurat denne uka, kunne jeg lese denne artikkelen, om akkurat dette i nettavisen E24:

En hodejeger som mener dette om fordomsfull og firkanta rekrutering og siling av kandidater: 

Det er klart at artikkelen ikke handler om akkurat det jeg tenker på.. (Jeg kan ikke fordra faenskap, jeg tror på Gud og kjærlighet)MEN
Det står der at - Stein Erik Hagen eller Christen Sveaas hadde ikke blitt ansatt som leder i dag. Det står der at I et land med fem millioner mennesker er det bydende nødvendig at vi tenker annerledes enn andre,  Er løsningen å bli grunder for å komme seg opp og frem? Kan det hende at noen virkelig kan bruke meg. Jeg vet i grunn at jeg kan bidra mange steder. En drøm jeg har er jo å undervise i realfag, og der er det jo masse ledige jobber i fremtiden. Kommer jeg noengang dit?
Det er ganske klart at hans intensjon ikke er å løfte frem de stakkarsene som har gått tunge omveier eller opplevd motgang. Jeg leser det som at han vil han mer action i intervjuene med de 3 av 50 søkerne han selv har valgt ut. Jeg tenker at han kanskje skulle valgt noen andre kandidater på lista. Kanskje en dag ligger mitt CVark under pulten fordi du heiv meg der? Likevel aner jeg at han ser det jeg savner: Personen må komme i fokus og de innerste driverne i personene må identifiseres, mener han.   (hodejegeren)



Så kommer forskeren inn i artikkelen. Han gir arbeidsgiverne ansvaret. Det er sååå på sin plass! - Det er bedre å være en grå mus med jobb, enn å være fargerik og arbeidsledig, sier Terjesen. Akkurat nå frykter jo jeg å være på vei dit: fargerik og arbeidsledig. 








Kampen for å få en jobb har ikke engang begynt. Jeg er fortsatt fullstendig ute av både jobb og studier.Jeg fant ut at grunnen til at psykologen hadde bestemt at jeg skulle være frisk innen november, er at h*n går ut i studiepermisjon. hrmpf* (dumme rosa drømmer, &lykkepiller finnes fortsatt heller ikke)
Heldigvis er ikke jeg en sånn som gir meg så lett. Utfordringen er å holde motet oppe på veien. Ja, jeg tenker for mye. for lite tid bruker til å lytte til megselv. Og jeg lærer å slå meg til ro med at noen ganger er halveis bretta klesvask en seier. I dag er det det. I tillegg har jeg begynt å jogge. (6 minutter gange, 1 minutt jogge X3) Jeg er så stolt!