tirsdag 3. september 2013

Ny selvinnsikt og hva nå?

I går begynte jeg på et kurs i Mindfullness.


bildekilde http://dippsi.psi.uniroma1.it/archivionotizie/liberarsi-dalle-emozioni-negative





Det skal gå over 8 uker og er spesialtilpasset psykisk psyke som meg. Så i går startet en gjeng på 15 deltagere å øve på forskjellige teknikker. Tanken er at jeg har mengdetrening i depressiv tankegang og at jeg gjennom kurset skal få mengdetrening i et alternativ. Jeg så over skulderen til psykologen at de planlegger at jeg skal være frisk når kurset er over, ifølge planen. Ha ha, da må det bli bra!



bildekilde http://www.aphti.ie/shop/4575212044/Mindfulness-Meditation-Workshop-24-08-2013/5987643




dette er min oppdagelser og refleksjoner fra kursstarten i går
  • jeg klarte ikke å kjenne at jeg holdt en rosin på flat hånd. Jeg måtte klemme på den for å kjenne den i det hele tatt. I løpet av kurset forstod jeg at jeg trolig blokkerer en del inntrykk for å unngå vanskelig følelser. Hmm. Nå skal jeg lære meg å kjenne etter.
  • Jeg trenger ikke å bli stresset hvis jeg ikke får den effekten av øvelsene som de instruerer. Det er ikke å være mislykket å ikke kjenne vekten av en rosin i hånden.
  • Når jeg er på kurset og telefonen er av, har det ingen hensikt å få hjertebank og bli svett av tanken på om jeg har parkert på beste plassen, om det går bra med mann og feberbarnet, eller å bli engstelig for rushtrafikken som starter om 2 timer. Og får jeg bekymringer, trenger jeg ikke bli skuffet over meg selv, det er normalt.
  • At tankene raser videre og flyr fra sted til sted, kaller psykologene som leder kurset for monkey-mind. De hopper fra sted til sted.
  • Mine tanker hoppet av sted og endte med at jeg ikke strakk til, gang på gang. Jeg trenger ikke å bli bekymret eller føle meg unormal av den grunn. Det er en del av den depressive tankegangen jeg skal avvennes. 
  • I øvelsen med rosinen fikk jeg assosiasjoner til å tråkke og skli på en rosin, rosin i bilen mellom trange plasser og rosiner i gulvteppet. Dette er assosiasjoner som minner meg om at jeg ikke strekker til, for jeg orker ikke rydde og da blir "alt" værre. Jeg trenger ikke være redd for den typen assosiasjoner. Det er normalt.
  • Jeg passer til kurset.
  • Jeg er ikke den tristeste der. 
  • Vi må ligge på matter på gulvet, så neste gang skal jeg ha med varme sokker så jeg slipper å fryse på tærne. Jeg skal velge et varmere teppe å ha over meg og ikke være flau når jeg ikke klarer å reise meg og må knekke ryggen i tre retninger for å komme med opp til slutt. (Fortsetter hos naprapat ;) )
bildekildehttp://www.thedynamicturnaround.com/mindfuleating.htm



I 8 uker må jeg gjøre en time med hjemmeøvelser hver dag. Vi skal ha heldagssamlinger og to timer kurs hver uke. Flaks at jeg har kjøpt meg en deilig ny yogamatte, nå skal den slites! Hadde dessuten prøvetime på en yogaskole på fredag og det blir kjekt å dele treningen med fine folk. Jeg vet ikke helt hva de andre på kurset har av utfordringer. En sa at h*n var manisk depressiv og en nevnte depressjon. Jeg tror en fellesnevner er depressive tilstander, uten at vi er helt like på noen som helst måte ;) Fullstendig unike med hver våre kamper og utfordringer. Det vi har til felles er at vi er mennesker på jakt etter endring <3






Du kan kjøpe dette bildet hos istockphoto.com

Jeg skal altså hjernevaskes og omprogrammeres fullstendig på en klinisk og gudløs måte. Heldigvis er det ingen som mener at jeg ikke kan fortsette å tro. Jeg tror nemlig fortsatt at Gud er der hos meg. Jeg ser på dette som trening i å takle de vanskelige tankene og å snu en del negative tankebaner. Oh så spennende! Grugleder meg, dette er nemlig skikkelig gont.. (godt+vondt)