onsdag 3. april 2013

Den indre løvetannen

Det man sier til seg selv, ubevisst, kan gi energien til å fullføre, eller avbryte, det man holder på med. 

Inni meg bor det et monster som sier at jeg ikke er bra nok. At jeg er for lat, for treig, at jeg er talentløs, uinterresant og uviktig.

Sannheten er at jeg lar denne stemmen fortelle meg hvem jeg er.

Jeg er faktisk et helt vanlig menneske. Jeg har opplevd mye rart og er ganske vanlig. Vanlig betyr at jeg er ikke som alle andre, jeg har min type utseende, liker min type mat og mine filmer. Jeg er ikke alles førstevalg. Mange syns at jeg er teit og uinteressant. 

Samtidig ligger skjønnheten i øynene til den som ser. For jeg har kvaliteter som er bra også. Jeg glemmer at av alle i hverden, er det jeg, som må løfte frem disse. Hvis vegvesenet fikk bestemme, hadde menge blomster aldri blomstret, der asfalten regjerer. Likevel, når frøet er plantet, fins det liv. Noen sier at løvetenner er stygge. løvetannen selv gjør det den kan: Sprenger seg gjennom veidekket og blomster i all sin prakt.

Skal vi og gjøre det?